Den store verden, med Gry Strømme

Boken utforsker temaer som kan føles fjerne for de fleste av oss, som bruken av voldtekt som maktvåpen i krig – til nærere og mer relaterbare temaer som overgrep i nære relasjoner og et komplisert mor-datter-forhold.

- Jeg tror det handler om at jeg ønsker at vi, meg selv inkludert, kan bli bedre til å løfte blikket utenfor våre egne grenser. Det er naturlig å være opptatt av det som er nært oss, og det å se utover dette, tror jeg krever en slags innsats av de fleste av oss. Jeg håper boken kan være hjelp til en slik innsats, at vi kan reflektere over hva mange mennesker opplever i sine liv, i andre deler av verden. Kanskje det kan bidra til at vi bryr oss litt mer?

I oktober 2017 begynte for alvor det som ble kjent som #MeToo-bølgen. Millioner av kvinner, og menn, verden over postet og delte deres egne og ubehagelige opplevelser. De sto frem for å åpne verdens øyne, for å vise en av de største utfordringene vi står ovenfor; hvor vanlig det er med overgrep, trakassering og voldtekt, og hvor tøft det kan være for ofre å snakke om det.

- At #MeToo ikke kom før i 2017, viser hvor tabu denne tematikken har vært å snakke om. Jeg opplevde at mange i min omgangskrets, meg selv inkludert, ble sjokkerte da vi oppdaget at det var så mange av oss som bar på slike opplevelser, og ikke hadde snakket om dem. I den grad jeg håper å oppnå noe, er det vel kanskje bare å gi et bidrag inn i den samtalen. Spesielt til en litt underkommunisert del av #MeToo, som handler om hva det gjør psykologisk med oss, når et forbilde tar seg friheter.

De abstrakte temaene

Boken tar grådig for seg de vanskeligste og mest komplekse temaene, og Strømme gjør det med en nyansert og frisk tilnærmelse. Mye av det vi lærer barna våre av samfunnets "gitte sannheter", kan kanskje ikke alltid gi et svar som kan kortes ned til hva som er rett og galt?

– Før jeg begynner å skrive, trenger jeg å bli "hektet" fast av noe jeg lurer på. Dette er ofte abstrakt, som i Under samme sol: er det alltid riktig å tilgi? Andre forfattere starter prosessen uten å reflektere så mye om hva boken skal handle om på forhånd, men jeg må liksom finne en slags krok av noe jeg kan interessere meg for i lang tid, før jeg begynner å utforske de store spørsmålene gjennom skrivingen, forklarer hun.

Idet historien utvikler seg, følger vi karakterene gjennom vanskelige valg og krevende situasjoner. En gjennomgående rød tråd dreier seg rundt tilgivelse. Burde det bestandig være noe man skal oppfordre til, og strekke seg etter? Er det egentlig den som skal gi tilgivelse som tjener på det?

- Å si unnskyld er ofte undervurdert. Både med tanke på hvordan det føles å si det, å forsøke å reparere noe som har gått i stykker, og for mottakeren, hvis det kan gjøre en forskjell. Likevel ønsket jeg å utforske om det finnes tilfeller der det er etisk innenfor å ikke tilgi. Der overtredelsene føles for store til at tilgivelse kan være riktig, overfor seg selv, eller overfor en annen som har opplevd noe. Det må være lov å ikke tilgi, dersom en person har skadet deg. Forventningen i kulturen om at tilgivelse alltid er noe å strebe etter, kan skape en tilleggsbelastning for den som er utsatt for noe, og fra mitt ståsted føles dette urettferdig. Hvis en som har blitt utsatt for noe kan leve godt med å ikke tilgi den andre, synes jeg det også er en farbar vei, sier hun.

For kvinnene som velger “den store verden”

En interessant del av “Under samme sol” omhandler en kompleks mor-datter-relasjon. Hovedkarakteren Rebecca bryter i stor grad med de skyhøye kulturelle forventningene vi ofte har til mødre – boken slår både et feministisk slag for kvinnelig frigjøring, samtidig som den viser konsekvensene av våre valg.

- I Knausgårds “Min Kamp 1”, finnes en passasje der hovedpersonen reflekterer rundt dette med å ha barn. Han sier han ikke ville vært foruten – men samtidig at det ikke er “nok”. For hans del er det skrivingen og kunsten som trekker. Jeg tror det fremdeles skaper større reaksjoner når en kvinne uttrykker denne lengselen og trangen til en annen type liv, enn den hverdagen de fleste velger. Jeg syns det er interessant å åpne dette rommet, forsøke å gjøre det litt større, og se på hvorfor det kanskje føles annerledes å lese om en kvinne som velger “den store verden” fremfor “den lille verden”, som Nelson Mandela en gang kalte dette skillet. Jeg sier dette, selv om “den lille verden” selvsagt rommer uendelig store hendelser den også, for mange kanskje de største, reflekterer hun.

Både vondt og godt

Til tross for at resultatet har blitt en spennende og allsidig bok, er det tøft for nye bøker å nå publikummet de fortjener. I det store havet av norsk litteratur, er det ikke bestandig plass i bredden for ferske debutanter.

- Når jeg nå har gjennomgått hele prosessen med bokutgivelse sitter jeg igjen med alle mulige følelser! Alt fra hvor utrolig godt det føles å endelig gi ut boken – til en sårhet over at det er så vrient å få oppmerksomhet rundt en utgivelse, spesielt for nye forfattere. Det har kanskje bare gjort meg enda mer konsentrert om at jeg skriver for å skrive, og ikke så mye for det som skjer rundt boken. Det fokuset, tror jeg kan gjøre gode ting for litteraturen jeg håper å skape videre. Sånn sett, vil jeg si at opplevelsen definitivt har gått ut i pluss, ler hun.

Med en knallsterk debutantroman er det bare å skru opp forventningene til Strømmes videre arbeid. Dersom hun beholder det nyanserte blikket, friske innspillene og de relaterbare karakterene er dette bare begynnelsen på et spennende forfatterskap. Så hva blir veien videre?

- Jeg skriver på et nytt skjønnlitterært prosjekt nå, der jeg lurer på hvordan mennesker kan leve godt med store og små tap. Jeg har også flere andre bøker som ligger og venter på å bli skrevet, avslutter hun med et stort smil.